Synet er en forunderlig sans. De fleste mennesker regner den som uunnværlig, og det fins en rekke hjelpemidler for dem som har problemer med synet: kontaktlinser, briller og operasjoner.
Men går vi til dyrene, er det bare en tredel som kan se. En annen tredel kan skjelne mellom nyanser av lys og mørke, mens den siste tredelen er blinde. Men rent evolusjonsmessig virker det som om øyne ikke er så vanskelige å utvikle.
Det fins minst hundre varianter av øyne i naturen, som alle fungerer ved hjelp av de samme grunnleggende mekanismene – lysfølsomme molekyler plassert i nerveceller. Men øyne kan ha mange forskjellige utseender og en rekke ulike funksjoner.
1. Regnbuehinne
Ytterst danner årehinnen regnbuehinnen. Det er et farget område med muskler som styrer pupillen.
2. Hornhinnen
Bryter lyset slik at det fokuseres på netthinnen. Inneholder ikke blodkar, og skader repareres derfor sakte.
3. Strålelegemet
Inneholder muskel som via små tråder styrer linsens form. Når vi skal fokusere på noe langt unna, trekkes linsen ut slik at lysets brytningsvinkel reduseres. Når vi skal fokusere på noe i nærheten, slakkes trådene av slik at linsen blir rundere.
4. Pupillen
Åpning midt i regnbuehinnen som justerer mengden av lys som slipper inn i øyet ved å utvide seg eller trekke seg sammen.
5. Linsen
Treffes av lyset som slipper gjennom pupillen. Linsen er festet i små muskelceller som kan strammes eller avslappes, slik at linsen blir tykkere eller tynnere. Det endrer hvordan lyset brytes i linsen, slik at øyet kan fokusere på ulike avstander.
6. Glasslegeme
Klar, geléaktig substans som fyller det meste av øyet og gir det dets form.
7. Netthinnen
Innsiden av øyet er dekket av et nettverk av synsceller – kalt tapper og staver – som er i stand til å oppfatte lys og farger og omdanne det til nerveimpulser.
8. Synsnerven
Fra hvert øye går det cirka en million nervetråder inn til hjernen via synsnerven.
Øynene fungerer som antenner
Noen blinde og lysfølsomme dyr ser ut til å ha anlegg til å utvikle øyne, og man kan lure på hvorfor de ikke er blitt tatt i bruk. En del forskere mener at dette skyldes at synet krever mye energi, som dyrene heller velger å investere i andre ting.
Kanskje er det heller ikke så mye å hente på å ha øyne å se med hvis man ikke samtidig har en velutviklet hjerne til å tolke synsinntrykkene.
Øynene våre kan nemlig sammenlignes med antenner. Antenner krever som kjent et fjernsyn som kan oversette signalene til tv-program. På samme måte har hjernen ansvaret for å samle synsinntrykkene våre til et bilde med farger og detaljer.
I øyet fins det to typer synsceller: staver (røde pinner) og tapper (brune pinner). Stavene er de mest lysfølsomme og registrerer lys og mørke. Tappene fins i tre utgaver som registrerer henholdsvis rødt, grønt og blått lys. Sammen kan de danne alle slags farger og fargelegge de svarthvite bildene stavene sender til hjernen. I svak belysning, som for eksempel om natten, er lyset mange millioner ganger svakere enn om dagen. Gjennom bare å benytte de lysfølsomme stavene, bruker øyet lyset mer effektivt enn om det skulle dele lyset mellom de tre fargereseptorene. Det betyr at vi om natten bare ser verden i svart-hvitt.
Mellom en tredel og halvparten av hjernen brukes til å bearbeide og tolke synsinntrykk. Bildet som sendes fra øynene til hjernen, blir både snudd på hodet og har et hull i midten.
Der synsnerven forlater øyet fins det ingen nerveceller som kan motta synsinntrykk, derfor har vi en blind flekk midt i øyet.
Ut fra dette mangelfulle bildet avgjør hjernen hva den tror den ser og fyller ut hullet fra den blinde flekken. Samtidig snur den bildet rundt igjen.
Synet er en personlig sans som blir styrt av hjernen, som igjen blir styrt av erfaringer og interesser. Derfor vil det aldri finnes to personer som ser nøyaktig det samme.
Flekker i synet
Mange ser flekker foran øynene når de retter blikket mot en lys, jevn bakgrunn, som en blå himmel. Flekkene skyldes små rester av bindevev i den gjennomsiktige, geléaktige massen som fyller ut øyet og gir det form – kalt glasslegemet. Det består av 99 prosent vann og litt bindevev.